«Med de klassiske bankene som alle kjenner, var jeg ærlig talt ikke fornøyd. De er støvete og tungvinte. Vivid er moderne, digital, rask, utrolig rask. Det er derfor jeg begynte, og det er derfor jeg har blitt.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
Loftet over morens leilighet i Hamburg lukter fortsatt tre. Henoch Förster kommer tilbake innimellom, slik gründere gjør når de trenger å huske hvor det hele begynte. For ti år siden, mellom dusinvis av pappesker stablet fem og seks i høyden, pakket han T-skjorter for hånd og bar dem fem hundre meter til postkontoret. Merket het Bolzplatzkind, og nesten ingen hadde hørt om det. I dag har rundt sytti kunder i Tyskland tatovert logoen på kroppen, og merket selger fotballinspirert streetwear fra et lite hovedkontor sentralt i Hamburg.
Ti år senere er merket større enn gründeren, og det, sier Förster, er hele poenget.
Et navn skrevet en regnfull søndag i Bamberg
Henoch Förster skulle egentlig studere. I stedet satt han en regnfull søndag ettermiddag på et universitetsrom i Bamberg i Bayern og skrev en tekst om Bolzplatz, de lappete, inngjerdede løkkene tyske fotballbarn vokser opp på. Ordet Bolzplatzkind, «barn av løkka», kom ut av den teksten. Han skrev det inn i Google for å se om noen hadde brukt det. Ingen hadde det. Han la teksten ut på Facebook. Folk likte den. Det fantes ikke noe produkt, ingen logo, ingen butikk. Bare et ord og en historie.
Det tok ham rundt halvannet år å gå fra «dette er et godt ord» til «dette bør stå på en T-skjorte». Han lanserte Bolzplatzkind 1. september 2015, og nettstedet og alle de sosiale kanalene ble lansert samme dag. Etter eget utsagn hadde han lett lenge: et første studium som ble påbegynt og droppet, så en læretid, så et nytt studium. Med Bolzplatzkind sluttet letingen.
«Å gjøre hobbyen til yrket er den beste følelsen du kan ha. Vi fotballspillere drømte alle om å bli proffer. De fleste av oss klarte det ikke. Ikke jeg heller. Men i dag kan jeg si at jeg lever av fotball. Det er en drøm.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
Logoen ingen designet med vilje
Logoen til Bolzplatzkind er så enkel at de fleste tror den var planlagt fra første dag. Det var den ikke. Försters opprinnelige idé var å sette ordet på tre linjer, Bolz / Platz / Kind, som på et bokomslag. Kjæresten hans den gang sa at det ikke fungerte. Han hørte på henne.
Så kom regnet i Berlin. Han ble tatt av et 20 minutters regnskyll i en bakgård og søkte ly i nærmeste butikk, en brillebutikk, for å vente det ut. Ekspeditøren, som studerte kunst og design, hørte på ideen hans og pekte på det åpenbare han ikke hadde sett: de loddrette strekene i B og D var allerede to målstolper som bare ventet. «Bruk strekene på utsiden av B og D», foreslo hun. «Trekk dem opp (det er stolpene), og legg tverrliggeren over. Så har du et mål.»
Han dro hjem, sov dårlig («ekte mareritt om logoer, helt seriøst») og tegnet den neste morgen. Punktumet etter ordet ble stående, for det var allerede en del av logotypen. Nå gjør det dobbel tjeneste som en ball som går utenfor målet. Det er den delen Förster liker best.
«Tre av hundre tror det står ‘Bolzplatzkino’ og at det er et kinolerret. De blir forhåpentligvis ikke kundene mine. En fotballspiller kjenner igjen målet med en gang, og ballen, som i dette tilfellet går ved siden av. For Bolzplatzkind er ikke alltid perfekt. Livet er ikke alltid perfekt.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
Streetwear, ikke sportsklær, og forskjellen betyr noe
Det er fristende å kalle Bolzplatzkind et fotballmerke og la det bli med det. Förster vil korrigere deg. Klærne er ikke for banen. De er streetwear, for resten av uken, den delen av livet der du vil gå inn på en kafé og diskret vise hva slags person du er. «Det handler om å vise, utenfor banen, i hverdagen: jeg er fotballspiller, jeg kommer fra løkka. Jeg er en bestemt type, og det er det jeg vil uttrykke.»
Kunden er tydelig og konsekvent: en som vokste opp på løkka, som vet hvordan det er å spille i regn og gjørme, og som har en viss Understatement i hvordan hun eller han kler seg. Bestselgerne er svarte, hvite og grå. Bolzplatzkind selger også fargerike plagg, men basisplaggene selger best hver eneste sesong, og det leser Förster som en ganske direkte beskrivelse av hvem målgruppen er.
Materialene betyr mye for ham. Rettferdig handel der det er mulig. Økologisk bomull der leverandøren tilbyr det. Resirkulert polyester der det ikke finnes. Han er etter eget utsagn ikke ideologisk (han nekter ikke å føre noe som ikke finnes i økologisk utgave), men valget er bevisst. «Det har vært viktig for meg helt siden jeg grunnla merket i 2015», sier han. «Det er en del av filosofien og karakteren til merket.»
Slik bygges et merke egentlig: av andre
Noen gründere snakker om fellesskapet som en markedsføringskanal. Förster snakker om det som det som bygde merket i utgangspunktet. «Du kan ikke bygge et merke alene. Folk sier ‘wow, det var du som fant på dette’. Ja vel. Men den som faktisk utvikler et merke, er fellesskapet. Uten fellesskapet finnes ikke merket, det har ingen verdi.»
Han har postet hver dag i ti år, og bygde opp det første publikummet ved å dele kundebilder på nytt i en tid da ingen andre gjorde det. «Det spilte ingen rolle om bildet var pikselert. Jeg ville gi de menneskene en scene: å bli sett som et Bolzplatzkind.» Det første løftet kom fra fellesskapet som feiret seg selv. Merket var linsen.
«Det er fortsatt surrealistisk for meg. Når noen sender meg et bilde og sier ‘jeg har tatovert logoen din’, får jeg nesten dårlig samvittighet. Hva har du gjort? Nå står jeg i gjeld til deg.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
To milepæler fortalte ham at merket hadde nådd bredden i kulturen. Den første var en telefon full av skjermbilder fra venner etter at Daniel Aminati hadde på seg en av T-skjortene hans i TAFF på ProSieben. «Hei, merket ditt er på Pro7.» Bestillingene kom samme kveld. Den andre var da han så Marco Reus, den gang stjerneskudd i BVB og landslagsspiller for Tyskland, i en Bolzplatzkind-T-skjorte. «Jeg måtte sette meg ned. Jeg ble litt rørt. Jeg tar én milepæl om gangen og stopper sjelden opp for å feire. Men det var et øyeblikk der jeg tenkte: ja, her har du fått til noe.»
Det tydeligste signalet er hva noen kunder har gjort med huden sin. Rundt sytti personer har tatovert Bolzplatzkind-logoen på kroppen. «Det er fortsatt surrealistisk for meg. Når noen sender meg et bilde og sier ‘jeg har tatovert logoen din’, får jeg nesten dårlig samvittighet. Hva har du gjort? Nå står jeg i gjeld til deg.» De dagene arbeidet med sosiale medier føltes uutholdelig (og det fantes slike dager, rundt det fjerde året, da han for alvor vurderte å gi opp), var det de kundene som gjorde at han fortsatte.
Bakgrunn: uten betydning. Prestasjon: alt.
Har Bolzplatzkind en trosbekjennelse, sier Förster den i én setning: «Bakgrunn spiller ingen rolle, språk spiller ingen rolle, det er prestasjonen som teller.» Han mener det både geografisk og sosialt. Banen, de tenkte linjene rundt den, var stedet der verdens problemer stoppet. «Det spilte ingen rolle hvor noen kom fra. Om du kom fra en byggeplass eller en bank: på fotballbanen er alle like. Det handler om prestasjonen din.»
Overført til det å drive en bedrift gjelder den samme lærdommen. «Selvtillit, mot og utholdenhet er avgjørende for å være gründer, ikke bare nyttig, men avgjørende. Du trenger en følelse for markedet og for mennesker. Så trenger du mot, for du kan mislykkes fra første dag, særlig hvis du er synlig i sosiale medier. Og så kommer stormene (i ordets rette forstand, også shitstormer), og da må du stå i det og fortsette å tro på deg selv.»
Når motivasjonen tar slutt, sier Förster, er det bare disiplin som kan fylle tomrommet. Den samme disiplinen som fikk ham til å gå tilbake til løkka dagen etter, og dagen etter der igjen, for å lære ett triks til.
«Disiplin er utrolig viktig, også på løkka, så ubekymret som det høres ut. Du må fortsette å komme tilbake, for å bli bedre og for å lære. Det kan du overføre en til en til det å være gründer. Det kommer øyeblikk der du ikke har motivasjon. Da trenger du disiplin. Du fortsetter. Du tror på deg selv. Det er veien å gå.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
En fintech fra postkassen
Historien om hvordan Bolzplatzkind flyttet bedriftskontoen til Vivid, er etter Försters egen fortelling «et ekte 90-tallstrekk». Et fysisk brev dukket opp i posten: papir, konvolutt, hele pakken. Han åpnet det i den tro at det var reklame, og så et tilbud om 100 € i velkomstbonus. «Hundre euro tar jeg gjerne, det kan jeg bruke», tenkte han. Han åpnet kontoen på telefonen kort tid etter.
Det som fikk ham til å bli, var produktet. «Appen er moderne, digital, rask, utrolig rask. Det føles som om Vivid allerede visste, fra ett skjermbilde til det neste, hvor jeg skulle. Den er oversiktlig. Det er viktig for meg: jeg vil ha det enkelt og ukomplisert. Det får jeg med Vivid, og det er derfor jeg begynte og derfor jeg har blitt.»
Foreløpig bruker han bare bedriftskontoen. Han har ennå ikke satt seg inn i Regnskap eller Skattemelding, men er åpen for å ta dem i bruk etter hvert. Hvis Bolzplatzkind en dag åpner en fysisk butikk, sier han, kan han også tenke seg å bruke betalingsterminalen fra Vivid. Hva han vil ha forbedret? «Jeg har personlig ingen forslag til Vivid-appen, for jeg er virkelig fornøyd med den.»
«Med de klassiske bankene som alle kjenner, var jeg ærlig talt ikke fornøyd. De er støvete og tungvinte. Vivid er raskt, ukomplisert og moderne. Det er derfor jeg er der.»
Henoch Förster, gründer og daglig leder, Bolzplatzkind
Kontrasten som overbeviste ham, vil alle som har prøvd å drive forretninger med en tradisjonell bank, kjenne igjen. «Med de klassiske bankene som alle kjenner, var jeg ærlig talt ikke helt fornøyd. De er støvete. De er tungvinte. Jeg vil ha det raskt, ukomplisert og moderne. Jeg er fan av unge, friske selskaper som følger med i tiden, ikke av dem som fortsatt sitter fast på 90-tallet. Bortsett fra brevmarkedsføringen, den var bra.»
Nytten i hverdagen er konkret. Bolzplatzkind kjører noen ganger lynsalg direkte på Instagram, utenfor nettbutikken. «Jeg sender kunden IBAN-en min, kunden overfører beløpet, og pengene er raskt på Vivid-kontoen. Så kan jeg sende pakken samme dag. Det hjelper butikken.» For et merke som kjører lynsalg på Instagram en lørdag ettermiddag, er det hvor raskt pengene kommer inn, som avgjør om pakken sendes i dag eller på mandag.
Tilbake til røttene
Oppe på morens loft er pappeskene borte nå. Bolzplatzkind har eget hovedkontor, eget lager og eget team. Men Förster kommer tilbake hit når han vil minnes. «Jeg blir overrasket over hvor mye plass det er, for den gang var det fullt. Bare fullt av pappesker, dusinvis av dem. Jeg kjempet meg gjennom, pakket pakkene og bar dem fem hundre meter til postkontoret. Noen var stablet ti i høyden, og noen ganger veltet de. Det er sprøtt å komme tilbake. Jeg kjenner fortsatt lukten. Minnene kommer. Jeg får gåsehud.»
Ti år fra et ord en regnfull søndag til en logo folk tatoverer på huden. Ballen går fortsatt utenfor målet. Med vilje.
