Sukkerfritt, fra bunnen av: slik bygde Alexandra Pocol opp Simply Keto

Da Alexandra Pocol åpnet dørene til kafeen sin i Berlin, var de første som kom inn og spiste ketogent, de eneste hun noen gang hadde møtt i virkeligheten som gjorde det. «Vi var fullstendige romvesener», sier hun. «Ellers trodde alle at jeg var gal.» Den gang fantes det nesten ingenting lignende i Tyskland. Ti år senere har kafeen blitt Simply Keto: en selvfinansiert nettbedrift med rundt tretti personer, rundt sytti egne produkter og et fellesskap som reiser på tvers av landet for å kjøpe sukkerfri kake.

Det er den typen historie Vivid liker å fortelle. En gründer som ikke kunne la være å bygge, som lærte å gi slipp for å vokse, og som i det aller mest usikre øyeblikket oppdaget at det økonomiske verktøyet hun nesten tilfeldig hadde valgt, var det som fortsatt sto igjen.

Den omvendte

Alexandra Pocol hadde ikke planer om å selge keto. Hun var etter eget utsagn det motsatte av en troende. «Den gang var jeg veganer på høykarbokost, og jeg trodde at fett generelt var dårlig og at karbohydrater var utrolig viktige», sier hun. Vendepunktet kom gjennom samboeren hennes den gang, en gründer uten tid til å tenke på mat, som en dag kom hjem og kunngjorde at han skulle kutte ut karbohydrater helt, og deretter spiste de samme fem tingene hver dag. Hun var bekymret for at han skadet seg selv, og begynte å undersøke, og satte sammen et ukentlig informasjonsark han kunne lese i helgene: hva er keto, hvorfor er det bra, hva kan gå galt.

Etter tre uker med egne undersøkelser endret noe seg. «Det hørtes ut som løsningen på alle problemene mine», sier hun: energifallene på ettermiddagen, det svake immunforsvaret, allergiene hun bare hadde tatt for gitt var normale for en som var «superfrisk». Etter tre måneder med informasjonsark prøvde hun det selv. Resultatene kom raskt og var personlige. Allergiene forsvant, ettermiddagsluren var ikke lenger nødvendig, og søvnen og fordøyelsen ble bedre. Da faren hennes også la om kostholdet, gikk han ned i vekt slik han aldri tidligere hadde klart, og trengte ifølge henne ikke lenger astmasprayen eller diabetesmedisinen.

Det var øyeblikket da veganeren ble gründer. «Jeg tenkte: ok, wow, keto er svaret», sier hun. «Og så startet jeg, veldig spontant og veldig impulsivt, med en kafé, fordi jeg ville gjøre noe.»

Å selge det umulige

Det hun ville, var verken en klinikk eller en forelesning. Hun hadde vurdert å bli ernæringsrådgiver, men forkastet det. «Jeg ville vise folk at du kan spise kake og sånt, bare uten sukker», sier hun. «At du kan ha et sunt kosthold uten å gi opp alt, for det er ikke bærekraftig. For noen. Ingen vil gi opp alt resten av livet.»

Kafeen, sier hun, var verdens første helhjertede ketobutikk. Folk valfartet dit fra flyplassen, og noen leide rom i gaten like ved bare for å spise frokost der. Så begynte kundene å be om mer: bakemikser og bakevarer de kunne spise hjemme, fordi de ikke kunne komme fra Hamburg hver uke. Simply Keto ble dermed både butikk og kafé, og Pocol ble et produksjonsapparat på én kvinne. «Vi er selvfinansiert, vi har ingen ekstern kapital», sier hun. «Jeg bakte til kafeen om dagen, sto i kafeen hele dagen og bakte så til nettbutikken om natten.» Tidlig på morgenen, før åpning, pakket teamet, Robert, hun selv og to deltidsansatte, pakkene.

Ambisjonen var allerede da større enn et bakeri. I dag fører selskapet rundt sytti egne produkter i tillegg til produkter fra andre. «Du får kjøpt omtrent alt hos oss», sier hun. «Det var målet fra starten: å være en slags markedsplass for keto.»

Å lære å gi slipp

Den tøffeste lærdommen fra veksten, sier Pocol, var at hun ikke lenger kunne gjøre alt selv. Hun husker at hun gikk inn i produksjonen om natten etter sin egen arbeidsdag for å hjelpe, og så dagen etter at det ikke hadde utgjort noen forskjell i det hele tatt, «en dråpe i havet». Nå har hun ansvar for rundt tretti personer og har gått fra baking, forsendelse, innhold og oppskriftsutvikling til å lede selskapet og markedsføringen, mens resten i økende grad skjer uten henne.

«Uten å gi slipp, delegere og overlate kan du ikke vokse, for jeg kan rett og slett ikke gjøre alt som trengs», sier hun. Nyansen hun insisterer på, er timing. Tidlig, før du kan skille en sterk ansettelse fra en svak, holder du tømmene stramt. Overlater du for tidlig, til noen du er usikker på, kan kvaliteten slå tilbake. Men når du finner folk som er virkelig dyktige, og forskjellen, sier hun, ser du raskt, snur det seg. «Da er det veldig viktig å gi dem mye ansvar raskt og ikke detaljstyre dem. Gode medarbeidere vil ha ansvar. De vil gjøre jobben sin.»

Det nærmeste eksempelet er Luisa, som nå er driftssjef i selskapet og, sier Pocol, hennes beste venninne, et vennskap som vokste ut av samarbeidet og ikke omvendt. Luisa dukket først opp som ulønnet frivillig på en messe, da Simply Keto ikke hadde penger til ansatte, og jobbet, husker Pocol, som en toppmedarbeider fra første dag. Det tok Pocol et år å samle mot til å spørre henne om å bli med. «Luisa er min sveitserkniv. Hun gjør alt», sier hun. «Jeg kan sette henne hvor som helst. Uten Luisa ville jeg ærlig talt hatt lyst til å legge ned hele stedet.» Rundt henne står et bredere team, blant annet Lea, som utvikler merkets sukkerfrie, ketogene og glutenfrie oppskrifter og innholdet som formidler dem.

Luisa er min sveitserkniv. Hun gjør alt. Uten Luisa ville jeg ærlig talt hatt lyst til å legge ned hele stedet.

Alexandra Pocol, gründer, Simply Keto

Stresstesten

Å bygge en bedrift sammen med en du elsker, er en stresstest som ikke alle forhold overlever, sier Pocol ærlig. Hun har mistet vennskap på grunn av det. Hun ville ikke, sier hun, startet et selskap med en partner igjen. «Dere får aldri pause fra hverandre. Dere jobber sammen hele tiden, og så går dere hjem sammen også.» Likevel er hun glad for at hun gjorde det. Den tidligere forretningspartneren hennes, Robert, har siden forlatt selskapet for å gjøre noe annet med livet sitt, og de to er fortsatt venner. Han hjelper henne fortsatt med å holde det gående. «Vi skiltes som gode venner», sier hun.

Bunnpunktet kom da Robert fortalte at han ville slutte. «Det var øyeblikket da jeg virkelig trodde jeg skulle gi opp alt, for jeg ville aldri gjøre dette uten ham», sier hun. «Jeg gråt hver kveld i ukevis.» Det som holdt henne igjen, var teamet. Luisa sa at hun ikke var alene, og hun oppdaget at de tretti menneskene rundt henne ikke hadde noe av frykten hun hadde. «De hadde full tillit til meg», sier hun. «Jeg hadde bygget meg en liten boble her, med folk jeg virkelig liker. Det er faktisk litt som en familie. Og derfor er det rett og slett ikke et alternativ å gi opp.»

Rådet hennes til alle som er fristet til å starte et selskap med venner, er verken en advarsel eller et heiarop. Velg svært nøye, sier hun, og vurder på forhånd om personen takler konflikter, for konflikter kommer alltid. Forholdene som ryker under presset, var etter hennes mening sannsynligvis ikke de som var verdt å beholde. «Det er i grunnen en hurtigspolingsknapp. Den viser deg raskere hvem som virkelig passer og hvem som ikke gjør det.» Når det gjelder selve konfliktene, er metoden enkel: regulér deg selv først, sov på det, og ta det så opp på en konstruktiv måte. «Ikke svelg det. Alt som blir svelget, blir et mye større drama senere.»

Det ingen advarer deg om

De første tre årene hadde Pocol ingen ferie i det hele tatt og jobbet seks eller sju dager i uken. Den største overraskelsen på hele reisen, sier hun, var rett og slett hvor mye arbeid det skulle bli, noe hun hadde hørt om og, som de fleste førstegangsgründere, i det stille antatt ikke ville gjelde henne. «Jeg hadde ofte hørt at du ikke skal starte et selskap bare for å gjøre det», sier hun, «bare hvis du ikke kan annet, hvis du absolutt må. Det ville jeg i dag skrevet under på hundre prosent.»

Hun romantiserer det ikke, og hun advarer andre mot å gjøre det. Forskjellen mellom et lidenskapsprosjekt og en bedrift, sier hun, er at du ikke lenger kan gjøre det bare når du har lyst. «Det er som et barn. Det trenger omsorg når det trenger omsorg, ikke når du har lyst.»

En bedrift er som et barn. Den trenger omsorg når den trenger omsorg, ikke når du har lyst.

Alexandra Pocol, gründer, Simply Keto

Hun stengte kafeen under korona, da nettbutikken vokste så raskt at den fysiske virksomheten hadde blitt et delt fokus. Det var en vanskelig beslutning, og kommersielt sett den riktige. Veksten har vært ustoppelig: de første seks årene doblet selskapet seg hvert år, sier hun, med sosiale medier som en viktig motor og, i en periode, et nytt produkt omtrent annenhver uke. I dag holder selskapet til i en samling murbygninger på en øy i Berlin, et sted Pocol fikk øye på fra sykkelen og ikke ville gi slipp på.

Kontoen som fortsatt sto

Pocol er etter eget utsagn ikke en som liker «bankgreier». Vivid endret det. «Det er så godt strukturert at du veldig raskt forstår hele kontantstrømmen din», sier hun. «Du kan merke alt fint, og så ser du virkelig hvor pengene går, hva som kommer, og hva som fortsatt er utestående.» For en selvfinansiert bedrift som alltid har drevet med stramt budsjett, er den oversikten ikke kosmetisk. Det er slik hun holder likviditeten i sikte, planlegger fremover og finner ut hvor hun kan spare.

Det som overbeviste henne, var mindre én enkelt funksjon enn opplevelsen av å bruke den. Appen gjorde en plikt hun alltid hadde unngått, til noe hun faktisk ville åpne, og for en gründer som driver en slank bedrift på egen hånd, lønner den vanen seg i den enkleste valutaen som finnes: hun vet alltid hvordan det står til.

Hun er så overbevist at planene hennes for fremtiden inkluderer Vivid. Åpner hun noen gang en ny butikk, og en popup-kafé er fortsatt et hjerteprosjekt, innrømmer hun, vil hun bruke betalingssystemet til Vivid uten å nøle. «Jeg er superfornøyd med appen», sier hun. «Jeg kan ikke tenke meg at det skulle være noe annet enn like bra.»

For en kvinne som en gang trodde fett var fienden, og som bygde et selskap på å ombestemme seg, er det kanskje den mest passende anbefalingen av alle: et verktøy hun ikke hadde planlagt å være avhengig av, valgt på instinkt, som viste seg å være akkurat det bedriften trengte da alt annet hadde stoppet opp.