Den runde kantinen som ble Sushi World

Sushi World er en all-you-can-eat-restaurant i Lainate ved Milano som serverer fersk fisk, østers og scampi sammen med japansk og kinesisk mat.

Bygningen er rund. Det er det første alle legger merke til når de kjører opp til Sushi World i Lainate, en rolig by i industriområdet i utkanten av Milano. Lenge før den serverte laks, var den buede bygningen en selvbetjent kantine for arbeiderne i det lokale industriområdet. Da Stefano fant den, var den forrige eieren utslitt (vedkommende drev restauranten om morgenen og studerte på universitetet om kvelden) og klar til å selge. Stefano tok over lokalet, og 19. august 2024 åpnet han sin egen restaurant.

To år senere styrer han kjøkkenet, salen og, like viktig, pengene. Han betaler rundt tjue ansatte og en skiftende liste med leverandører, leverer skattemeldingen via en regnskapsfører og følger marginene nøye. Et sted i det daglige regnestykket ligger en finansplattform han fant på samme måte som han finner det meste: på Google.

En kantine med buet tak

Stefano vokste ikke opp med en drøm om Lainate. Han vokste opp på restauranter. Foreldrene hans har jobbet i restaurantbransjen i over tretti år, og han hjalp til i spisesalen og serverte gjester allerede som barn.

«Lidenskapen kommer fra foreldrene mine», sier han. «Jeg trivdes med det. Jeg likte arbeidet.»

Da det ble tid for å åpne sitt eget sted, hadde han to alternativer: et travlere sted i Cornaredo, ved en riksvei med mye gjennomgangstrafikk, og den runde bygningen i Lainate. Han valgte Lainate, og han valgte på magefølelsen.

Det finnes andre all-you-can-eat-steder i nærheten, og det er konkurranse, men å jobbe et sted som Lainate er en vakker opplevelse.

Stefano, eier, Sushi World

De første dagene var stille. Området er nesten øde (knapt en bil passerer, og det er akkurat det Stefano liker med det), så han lanserte 20 prosent rabatt for å trekke folk til. De kom, de likte maten, og de ble. Det var til og med en periode på rundt en måned da kommunen ennå ikke hadde godkjent skiltet hans, og han måtte dekke det helt til. En stund var sosiale medier den eneste måten folk fikk vite at Sushi World fantes.

Et lite lokale, tjue par hender

Spør du Stefano hva som skiller restauranten hans fra de mange sushistedene rundt Milano, peker han ikke på menyen først. Han peker på servicen.

«Sushirestauranter i Italia er generelt veldig like», sier han. «Vi er en liten restaurant med mange ansatte, så servicen er definitivt et hakk høyere. På veldig store steder kan du ikke ta deg av hver gjest.»

Alle gjestene sier at restauranten er veldig, veldig god. Ingen har noen gang klaget på maten.

Stefano, eier, Sushi World

Så er det maten. Retten han er mest stolt av, er en laks marinert med rødbete, fenikkel og persille, en tilberedning han beskriver som godt kjent i Vest-Europa og som nordmenn spiser akkurat slik. Laksen kommer for det meste fra Norge, tunfisken er siciliansk og havabboren italiensk. Med fisk er ferskhet ikke et slagord, men en daglig kontroll: hver morgen sjekkes laksen for fasthet, fordi fastheten forteller om den kom inn samme dag eller har ligget på lager. Er en leveranse ikke i orden, sier han fra, og blir det ikke rettet dagen etter, bytter han leverandør. Å ha flere leverandører, forklarer han, er hele poenget.

Lunsjen som aldri lønner seg

Uansett hvor rolig det er i spisesalen, er virksomheten bak den nådeløs. Lunsjen, sier Stefano rett ut, gir knapt en øre. Han holder all-you-can-eat-lunsjen på en lav fast pris fordi restauranten uansett må være åpen for å servere middag, og det er middagen, til nesten dobbel pris, som gir marginen.

Lunsjen har alltid vært det vanskeligste, for til lunsj tjener du i praksis ikke en øre. Men for å kunne servere middagsgjestene må restauranten absolutt være åpen hele dagen.

Stefano, eier, Sushi World

Det største presset kommer fra ansatte og skatt. Fordi all-you-can-eat-gjester spiser mer, trengs flere hender, rundt tjue personer, og å lede dem er med hans ord den aller største utfordringen, både organisatorisk og økonomisk. I tillegg kommer det italienske skattesystemet, som han opplever som hardt for en ung bedrift: det første året hadde han ifølge seg selv over 300 000 euro i kostnader, under halvparten av det i inntekter, og skyldte likevel rundt 10 000 euro i skatt, fordi underskuddet avskrives over flere år i stedet for å trekkes fra med en gang. Rådet hans til alle som skal åpne restaurant, er helt preget av den erfaringen: regn svært nøye ut hvor mye penger du vil ha igjen til å holde stedet i drift etter at dørene har åpnet.

Konkurransen har også blitt tøffere. Flere nye all-you-can-eat-restauranter har åpnet i nærheten det siste året, og marginene har krympet. Det er, sier han, en slitsom bransje, en der du må være god på maten, de ansatte og servicen på én gang.

Et søk som startet på Google

Stefano håndterer restaurantens betalinger selv, og nesten alle går som overføringer: leverandører, ansatte, alt. Da han lette etter en bedre konto, var kriteriene hans presise: ingen gebyrer, og rente på saldoen som står på kontoen. Han skrev det inn i Google og fant Vivid.

Det han setter mest pris på, er tre ting: cashbacken, det rentebærende innskuddet og overføringer uten provisjon. Overføringene alene blir til mye. Hos den forrige leverandøren betalte han 1,50 euro per overføring. Med tjue ansatte er det allerede 30 euro, og regner han med leverandørene, anslår han at de gamle gebyrene var på 50 til 60 euro i måneden.

Midt i samtalen tar han frem telefonen for å sjekke det nøyaktige tallet. «Jeg åpner Vivid-appen», sier han, «og ser 491 euro i cashback», opptjent på omtrent seks måneder, anslår han. Legg til overføringsgebyrene han ikke lenger betaler og avkastningen på innskuddet, så regner han det ut på stedet: rundt 740 euro spart på et halvt år. Han har det betalte abonnementet Enterprise, som koster ham omtrent 70 euro i måneden, men han påpeker raskt at du også med gratisabonnementet kan gjøre overføringer uten provisjon.

Han er ikke ukritisk, og det er en del av grunnen til at rosen treffer. Hovedklagen hans er at det mangler en telefonlinje: kundestøtten er bare tilgjengelig via meldinger, noe som blir et problem når noe haster. Han har også lagt merke til at overføringer som sendes på en lørdag, ikke kommer frem før mandag, noe som gjør nye mottakere urolige til pengene dukker opp. Han skulle ønske det fantes en telefontjeneste som rett og slett kunne forsikre folk om at pengene kommer. Det er den typen konkrete tilbakemeldinger fra hverdagen som bare kommer fra en som faktisk driver en bedrift med verktøyet.

Spør kokken

Stefano ville ikke åpnet en restaurant til: for slitsomt, og i Italia, sier han, finnes det rett og slett for mange av dem. Neste satsing blir noe annet, kanskje en ordentlig spillehall med bowling og biljard, eller et supermarked, noe som, slik han ser det, dekker et grunnleggende behov. Spillehaller for pengespill utelukker han helt.

Men den første restauranten var verdt det, det er han sikker på. Han er fremfor alt en mann som elsker å spise.

«Når jeg har lyst på noe å spise, spør jeg bare kokken, og så lager kokken det», sier han. «For meg er det en veldig god ting.»

Ansvarsfraskrivelse: Denne artikkelen gjenspeiler en Vivid-kundes egen erfaring og er kun ment som generell informasjon. Den er ikke juridisk, økonomisk eller skattemessig rådgivning eller investeringsrådgivning, og den er ingen garanti for fremtidige resultater. Der det er snakk om avkastning på midler, kan verdien av investeringer både stige og falle, og du kan få tilbake mindre enn du investerte. Tilgjengelige produkter, satser og vilkår avhenger av abonnementet ditt og kan endres. Informasjonen er oppdatert per juli 2026. Søk kvalifisert faglig rådgivning før du tar økonomiske beslutninger.